Nye undersøkelser av Gauseldronningens grav

Av Ragnar L. Børsheim

Bakgrunn
Da Samuel S. Gausel i 1883 ryddet stein på gården Gausel, i det som idag er Stavanger kommune, kom han over en liten gravhaug "belagt med Sten helst Smaasten". Han begynte å rydde vekk steinen, og under steinlaget kom han over et oppbygget "steinkammer" som var dekket av tre steinheller. Han hadde funnet en grav som skulle vise seg å være en av de rikeste kvinnegravene fra vikingtid (800-1000 e.Kr) som er funnet. Samuel Gausel fjernet steinhellene og begynte å grave i selve graven. I jordmassene dukket det opp en mengde gjenstander. Både hjemlige smykker av sølv og bronse, importerte forgylte irske bronsebeslag, og andre sjeldne gjenstander. Flere av metallgjenstandene var tydelig preget av det lange oppholdet i jorden. Gjenstandene ble overlatt til smeden Nils Sandgren som igjen solgte funnet til Bergen Museum for 70 kroner, en god slump penger den gang. Da museet i Bergen mottok gjenstandene mente man at det muligens kunne være ytterligere gjenstander som ikke var funnet i graven. Etter en forespørsel fra museet gravde finneren enda en gang i graven, men fant da kun noen flere fragmenter av bl.a. nagler og bronsebeslag. Deretter ble graven fylt igjen. En del år senere, ved århundreskiftet, foretok konservator Tor Helliesen ved museet i Stavanger en registrering av de gjenværende fornminnene i området, og fikk påvist sånn omtrentlig hvor graven hadde ligget. Det var da ingen synlige spor igjen etter graven.

Gjennomgang av funnet
Gravfunnet bestod i 1883 av ca 40 gjenstander eller deler av gjenstander; to ovale draktspenner av sølv og bronse, en likearmet sølvspenne, to armringer av sølv, fingerring av jet, fem mosaikkperler, en glassperle, en steinperle, to kniver den ene med rester av beinslire, et bisselmunnbitt av jern og 13 bisselbeslag av bronse, tre endebeslag til drikkehorn, stekepanne og stekespidd, skjoldbule, rester av beslag, nagler og hank til treskrin, rester av et bronsekar med løveformete hankefester, to bruddstykker av et halvmåneformet bronsebeslag til et relikvieskrin, samt noen hestetenner. En tykk bronsenål hører trolig også med til funnet og arkeologen Gabriel Gustafson mente i 1891 at det kunne være nålen til en irsk ringspenne. Graven kan dateres til årene rundt 850 e.Kr. utfra bl.a. stilelementer på gjenstandene, særlig da de irske bisselbeslagene. Det er imidlertid en viss usikkerhet om skrinhanken og bisselmunnbittet av jern faktisk hører til denne graven. Det samme gjelder også en vevskje, en saks og en klinknagle som alle er blitt katalogisert under samme museumsnummer som resten av Gauselfunnet; B 4233. Alle disse gjenstandene har glødepatina, dvs. at de har vært utsatt for sterk varme og må derfor sannsynligvis ha tilhørt en brent grav. Gauselgraven har vært ubrent. Opplysningen om at en skjoldbule skulle være funnet i graven er merkelig, da skjoldbuler som regel kun finnes i mannsgraver. Arkeologen Egil Bakka, som er en av de få som tidligere har skrevet om dette funnet, mente at det kanskje ikke var en skjoldbule men at det kanskje kunne være en skål til en lampe, lik den som er funnet i Osebergfunnet, det her var tale om. Dette vil vi imidlertid aldri få svar på da "skjoldbulen" nå er tapt, sammen med de to knivene, beslag og nagler fra treskrinet og hestetennene. Trolig har disse gjenstandene ganske enkelt smuldret bort da bevaringsforholdene på Gausel ikke har vært de beste, og mange av gjenstandene var i dårlig forfatning når de kom til museet.

Endel av praktgjenstandene fra Gauselgraven som ble funnet i 1883. Foto: Bergen Museum.

Dronninggrav?
Det ble ikke funnet noen rester etter den døde i graven. Dette indikerer at graven har vært ubrent. Hadde graven vært brent ville det sannsynligvis fortsatt vært rester etter de brente beina. Ved brenning går bein fra organisk til uorganisk form, og blir dermed langt mer motstandsdyktig mot nedbrytning i jorden.

Kjønnsbestemmelsen av den døde blir vanligvis gjort utfra det gjenstandsinventar som finnes i graven. Utfra smykketypene og mangelen på våpen i graven, har den døde etter alt å dømme vært en kvinne. Smykkene i graven er noen av de fineste vi kjenner fra vikingtidsgraver, og vitner om stor rikdom. I tillegg har de fleste av de andre sakene i graven som de irske bisselbeslagene, bronsekaret og drikkehornbeslagene også vært importerte og spesielt verdifulle og sjeldne saker i sin samtid. Gjenstander som kun personer med posisjon, gode kontakter og svært god økonomi kunne skaffe seg, for personer i de absolutt høyeste skikt av samfunnet.

De ovale spennene, den likearmete sølvspennen og armringene av sølv er trolig produsert her i landet. De er alle noen av de fineste eksemplarene man kjenner fra denne perioden. De ovale spennene har dobbelt skall, hvor det underste er av sølv med sterk forgylling og med et overskall av tynn forgylt bronse. Det er såvidt vites det eneste spenneparet av denne type med underskall av sølv.

Den likearmete spennen tilhører en sjelden spennetype som hovedsakelig er funnet på Jæren. Og mens de fleste andre spennene av denne typen er laget av bronse, er denne av sølv. Det samme gjelder for de to armringene. I denne perioden er slike armringer vanligvis av bronse, og viklet en og en halv omgang. Armringene fra Gausel er viklet to og en halv omgang, og er i tillegg av sølv. Det er tydelig at kun det aller fineste var godt nok. I graven fantes også en fingerring av jet. Jet kalles ofte "svart rav" og er en type steinkull som forekommer i Nord-England. Det kjennes bare rundt 12 norske funn med saker av jet. Drikkehorn med beslag av bronse er en annen sjelden funntype som kun kjennes fra åtte andre graver i Vest-Norge. Beslag etter tre drikkehorn er også det største antall som er funnet i en og samme grav.

Mange av de irske gjenstandene som er funnet i graver fra vikingtid har opprinnelig vært prydgjenstander fra irske kirker og klostre som beslag og ornamenter til relikvieskrin, hellige bøker o.l. Gjenstander som vanligvis ikke var handelsvarer, og må derfor trolig ha kommet hit til landet som resultat av vikingferder over Nordsjøen. Beslagene bærer også ofte preg av å ha blitt brutalt revet løs fra gjenstandene de opprinnelig var festet til, og blitt oppdelt uten hensyn til ornamentene. Her hjemme ble disse vakre beslagene som regel brukt som smykker.

Som en kuriositet kan nevnes at det i et museum i St. Germain i Frankrike finnes to beslag som er identisk med et bronsebeslag fra Gauselgraven. Både beslaget fra Gausel og beslagene i Frankrike er så like at de må ha blitt støpt i samme form. Opprinnelig har det sannsynligvis vært fire beslag som var festet på gavlsidene av et husformet relikvieskrin tilhørende et irsk kloster eller kirke. Historien om hvordan to av beslagene havnet i Frankrike og ett i en grav på Gausel kjenner vi imidlertid ikke.

Kvaliteten på de irske gjenstandene i Gauselfunnet indikerer ifølge Bakka at dette ikke er tilfeldig røvde gjenstander, men kanskje et bevisst utvalg av et større hærfang. Dette gjelder kanskje særlig det irske seletøyet med beslag. Ornamentikken på de 13 forgylte bisselbeslagene av bronse mente Egil Bakka hører hjemme i første halvdel av det niende århundre. Dette særlig på bakgrunn av den reduserte bruk av spiraldekor, samt dyreornamentene som han mente hørte hjemme i slutten av den klassiske perioden i irsk kunst, en periode som vikingferdene gjorde slutt på.

Trolig har Nord-Jæren vært et av de aller viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover i vikingtid. En viktig del av begrunnelsen for dette er at innenfor det området som utgjør Nord-Jæren er det funnet flere, og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Det er tilsammen funnet rundt 43 funn med irske importgjenstander i Rogaland, med en hovedkonsentrasjon av slike funn på Nord-Jæren. To av de andre fineste funnene er funnet ikke langt fra Gausel, på gårdene Jåttå i Stavanger kommune og Soma i Sandnes kommune. I graven fra Soma er det endatil funnet hele 22 seletøybeslag av lignende type som beslagene fra Gausel. Graven på Soma ble imidlertid gravd ut før 1854, og det finnes få opplysninger om funnet.

Gauselfunnet er imidlertid det rikeste av dem alle, og kvinnen som ble begravd her må som allerede nevnt ha tilhørt det aller høyeste sosiale lag på denne tiden. Dette er bakgrunnen for at hun har blitt kalt "Gauseldronningen". Ifølge Bakka kan hun kanskje knyttes til slekten til sagakongen Olav Kvite som ifølge irske annaler hersket i vikingriket i Dublin fra 853 til 871.

Graven til Gauseldronningen omtrent midt på bildet, nedskåret i underliggende huskonstruksjon. Foto: H.T.Eriksen.

Årets undersøkelser
I år skulle Arkeologisk museum i Stavanger undersøke deler av området på gården Gausel i forbindelse med at området skal bygges ut til boliger. Etter resultatene fra museets forundersøkelser i området, ventet vi å finne spor etter forhistorisk bosetning på stedet. Kanskje ville vi også klare å finne igjen restene av Gauseldronningens grav, eller noen av de andre gravhaugene som engang har ligget utover markene på Gausel. Gravhauger som dessverre ble fjernet i begynnelsen av dette århundre.

Utgravningene ble påbegynt 16. juni og i løpet av undersøkelsene ble det funnet spor etter minst syv forhistoriske hus i området. Det ble også funnet en flatmarksgrav fra merovingertid eller tidlig vikingtid (700-800 e.Kr.). Denne graven inneholdt to økser, en kraftig beltespenne, to store ravperler, en trekantet bergartsperle og restene av en jernkniv. Alle metallsakene var sterkt rustet og preget av 1200 år i jorden. Denne graven, trolig en mannsgrav, er altså litt yngre enn Gauselgraven og lå rundt 50-60 m sydvest for denne.

Det ble i tillegg avdekket flere røyser, blant annet en steinrøys på ca åtte meter i tverrmål på det sted som passet godt med hvor Tor Helliesen hadde merket av den antatte beliggenheten for Gauseldronningens grav i år 1900. Vi ble imidlertid skuffet. Steinrøysen viste seg å være kraftig omrotet og ga ingen sikre funn, trolig var dette restene av en rydningsrøys eller bortryddet gravhaug.

Ti meter lenger nord var det avdekket veggrøfter etter et hus. Funn av bl.a. slagg gjør at huset blir tolket som en smie. Langs husets ene langvegg lå en liten steinsamling på ca 2 x 2 m. Steinhaugen ble antatt å være en forstyrrelse, trolig fra nyere tid. Da steinhaugen ble fjernet dukket det imidlertid opp en rektangulær steinsetning av mellomstore og tildels store stein. Denne steinsetningen lå orientert i retningen nord-syd, og var 2,30 m lang, og 1,10 m bred. Innvendig målte den 1,80 m x 0,60 m. Både orienteringen nord-syd og lengden på steinsetningen passet godt med beskrivelsen av selve graven fra 1883. Dette kunne se ut til å være restene av Gauseldronningens grav. Helt sikker kunne vi imidlertid først være om vi fant noe som kunne knyttes til funnene som ble gravd opp i 1883. Jeg vil i det følgende for enkelhets skyld bruke betegnelsen "kammer" på den steinsatte graven. Det var lite igjen av steinrøysen over kammeret, men de restene som var igjen stemmer også godt med Samuel Gausels opplysninger om at graven lå i en liten haug som bestod av helst små stein. Dekkhellene var borte og graven bar preg av å ha vært utgravd tidligere. I deler av østre og særlig på vestre langside var en del av steinene tydeligvis fjernet eller flyttet på. To mindre heller sto nå skrått inn i kammeret, disse har kanskje opprinnelig stått oppreist langs den vestre langveggen. Kortveggene av kammerets steinsetning virket imidlertid noenlunde intakt. Selve gravkammeret viste seg å være skåret ca 35 cm ned i undergrunnen, ned i den underliggende huskonstruksjonen som tolkes som smie. Dette betyr at smien må være eldre enn graven, altså eldre enn midten av det niende århundre. Det gjør faktisk smien på Gausel til en av de eldste som er arkeologisk undersøkt i Norge.

Graven sett ovenfra før utgraving. Foto: H.T. Eriksen.

Utgravingen
Ved utgravingen i 1883 hadde man tydeligvis konsentrert seg mest om å grave ut midten av graven. Mange av steinene i kammeret lå fortsatt på plass og jordlaget under og mellom disse var tilsynelatende ikke tidligere gravd. Det var likevel tydelig at man hadde gått temmelig grundig tilverks den gang, og gravd seg helt til bunns i kammeret. Ved årets ettergraving ble det spredt i massen blant annet funnet endel store jernnagler, noen få mindre jernnagler, deler av jernbeslag, glassbiter og et lite bronsefragment.

De små naglene og jernbeslagene stammer fra et treskrin og det er sannsynligvis deler av det samme skrinet som det ble funnet rester etter for 114 år siden. De andre jernnaglene er store og må enten være båtnagler eller nagler til en kiste. Antallet nagler er alt for få til at det kan være snakk om noen båtbegravelse, men de kan selvfølgelig stamme fra treverk fra en båt som ble lagt i graven. Det mest sannsynlige er imidlertid at naglene stammer fra en kiste. Bronsefragmentet er for lite og for korrodert til å forteller oss noe mer enn at det har vært minst en bronsegjenstand i graven.

Fra utgravningen av graven i 1997. Foto: R. L. Børsheim

Ytterligere en beslaglignende jerngjenstand ble funnet ved undersøkelsen. Gjenstanden ser ut til å ha hatt en slags hempe i ene enden, og er trolig et rembeslag. Da gjenstanden ble renset ved museets konserveringsavdeling, ble det oppdaget rester av sølv på den ene siden. Etter gjennomgang av endel tilgjengelig litteratur på gjenstander fra yngre jernalder, viste det seg at gjenstanden minner sterkt om en gruppe rembeslag til bisselmunnbitt. Både tilstedeværelsen av sølv på beslaget og relasjonen til et bissel, passer dermed godt med Gauselgravens gjenstandsinventar.

Ved årets graving dukket det også opp endel grønnlige glassbiter. Da disse først ble funnet høyt i oppe i lagene, antok vi at de var fra nyere tid og kommet ned i graven ved utgravingen i forrige århundre. Imidlertid dukket det opp flere glassbiter desto lenger ned vi kom i graven, og endel biter ble også funnet i laget under tilsynelatende urørte deler av steinsetningen. Det ble imidlertid ikke nevnt glassbiter i funnopplysningene til Samuel Gausel. Trolig må han ha antatt at glassbitene var fra nyere tid. Glassbitene er av håndblåst glass og godset er av varierende tykkelse, noe som indikerer at glasset kan være gammelt. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at glassbitene kan grupperes i tre ulike grupper. En gruppe med nærmest olivengrønne glassbiter, en gruppe mosegrønne skår og ett skår av blågrønn farge. Det er ikke nok biter til noen fullstendig rekonstruksjon, men utfra enkelte av bitene er det mye som tyder på at det her kan være snakk om ett eller to mulige traktbegre. Dette er en glassbegertype fra yngre jernalder, og sannsynligvis av tidlig type. Det er imidlertid foreløpig usikkert om det blågrønne glasskåret skal tilskrives graven, da dette skåret også kan stamme fra det eldre bosetningslaget rundt. En glassbit ble også funnet i forbindelse med hus V som lå femti meter lenger øst i utgravingsfeltet. Glassbegre fra jernalder er forøvrig en sjelden og verdifull importgjenstand som nettopp finnes i slike rikt utstyrte graver som denne. Det kan altså se ut for at det har vært to glassbegre i Gauselgraven, kanskje tre. Det viste seg ved undersøkelsen at det også var en nedgraving like øst for kammeret. Da denne nedgravingen ble undersøkt ble det funnet noen glassbiter, et par store nagler av jern, en liten jernnagle, et keramikkskår og en liten beinflis. Keramikkskåret er fra eldre jernalder og hører ikke til graven men tilhører bosetningslagene på stedet. Nedgravingen bestod av et spettet lag hovedsakelig bestående av oppgravd leirjord som finnes i undergrunnen. Den er nok et resultat av arbeidet med å anleggee graven. Høyst sannsynlig er funnene herfra blitt spadd ut av kammeret ved forrige graving.
(Kommentar: Glassbitene fra graven ble senere påvist å være fra nyere tid, og må ha kommet ned i graven ved utgravingen i 1883/84. RLB)

Rekonstruksjon av hodelag med irske beslag (etter E. Bakka). Illustrasjon: R.L. Børsheim

Hestekranium

Seletøyet med de forgylte bronsebeslag i irsk stil ble etter opplysningene fra 1883 funnet på eller ved et hestekranium. Det å få en hest med seg i graven var ikke noe ukjent fenomen i rike graver fra denne perioden. Hesten var et viktig dyr både ved dyrking av jorden og som transportmiddel. Ikke minst var hesten viktig som symbol på fruktbarhet, vitalitet og styrke. Ellers i jernalder er det ikke uvanlig å finner hestetenner nedlagt i graver. At bare selve hestehodet er lagt ned i graven med seletøy på, er imidlertid spesielt. Gravens størrelse tilsier at det ikke var mulig å legge en hel hest ned med den døde. Av hestekraniet kom kun noen hestetenner inn til museet i Bergen i forrige århundre, og disse er senere gått tapt. Som et kuriosa kan nevnes at det på Gausel i midten av forrige århundre også ble funnet et hestehode i en grav som også var 2 m lang, steinsatt og helledekket. Graven ble funnet ved fjerning av tre gravhauger som lå kun ca 200 m nordvest for Gauselgraven. Det er imidlertid ikke opplysninger om andre gjenstander i denne graven.

På et gravfelt ikke langt fra den kjente skipsgraven Sutton Hoo i England, ble det i 1991 funnet et hestehode iført bissel i forbindelse med en liten båtgrav. Glassbegre og drikkehorn er også funnet i graver herfra.

Ved årets undersøkelse, da de siste massene fra graven ble vannsollet, dukket det med ett opp noen gråhvite beinaktige biter. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være rester av tenner av nettopp hest. Tennene ble funnet samlet i bunn i østre del av kammeret. Plasseringen kan være resultat av forstyrrelsen i 1883, men siden tennene ble funnet samlet peker dette i retning av at hestehodet har vært lagt ned ved siden av den døde. Det ville ellers vært naturlig å anta at et eventuelt hestehode ville bli lagt ved fotenden i graven.

Noen av jernnaglene, glassbitene og et keramikkskår som ble funnet. Foto: R.L.Børsheim.

Det ble også funnet en bit av et bronsekjede, som vi antar har hengt mellom de to ovale draktspennene. Slike spenner har vært plassert på drakten høyt oppe på brystet. Bronsekjedet kan imidlertid også stamme fra et av drikkehornene. Slike var gjerne utstyrt med en snor eller et kjede til opphengning. Bronsekjedefragmentet ble funnet i den nordre delen av graven, og dette kan indikere at kjedet skal knyttes til de ovale spennene dersom vi antar at liket lå med hodet mot nord, slik det ofte er tilfelle i nord-sør orienterte graver.

Opplysningene om Gauselgravens størrelse, orientering, oppbygning og beliggenhet i 1883 stemmer godt overens med hva vi har funnet. Sammen med gjenstandsfunnene og de foreløpige resultater av årets undersøkelse, er vi nå sikre på at det faktisk er selve Gauseldronningens grav som er gjenfunnet etter mer enn 100 år.

Konklusjon

I et området hvor alle fornminnenes synlige markeringer ble fjernet i forrige århundre, og hvor jordene har vært dyrket i de påfølgende 114 år, var det til tross for dette altså mulig for arkeologene å gjenfinne graver og velbevarte bosetningsspor fra jernalder. Ikke minst gjenfant vi en av de aller rikeste kvinnegraver fra vikingtid og fikk for første gang undersøkt den arkeologisk. Både de nye funnene og selve gravkammeret er tatt inn til museet, slik at graven senere kan stilles ut.

Resultatene fra årets utgraving er enda ikke ferdig bearbeidet. Årets undersøkelser på Gausel kan vi trygt si har gitt spennende resultater. I tillegg til funnet av Gauseldronningens grav ble det også funnet to andre tidligere uregistrerte graver, som sammen med enestående spor etter velbevarte huskonstruksjoner gir oss nye gløtt inn i bosetningen i området for 1000-2000 år siden.

Litteratur
Bakka, Egil 1993: Gauselfunnet og bakgrunnen for det. Arkeologiske skrifter, Historisk museum, UIB No. 7-1993.
Bakka, Egil 1969: Dronning på Gausel? Stavanger Aftenblad julen 1969.
Helliesen, Tor. 1900. Registreringer på Gausel. Opplysninger i Top.Ark. AmS.