De arkeologiske hovedutgravinger som har pågått på Gausel i årene 1997-2000 har gitt omfattende spor etter bosetningsspor og rike graver fra jernalderen. Undersøkelsene på Gausel har gitt et langt rikere arkeologiske materiale enn hva som ble forventet før undersøkelsene ble satt i gang. Som følge av disse undersøkelsene ble også informasjonen om dette områdets forhistorie sikret for ettertiden før sporene ble visket ut av boligutbyggingen. Deler av de foreløpige resultatene fra undersøkelsene er tidligere publisert i artikler blant annet her i Frà haug ok heiðni. I disse dager ferdigstilles den samlede publikasjonen om funnene på Gausel, og det kan være på sin plass med en oppdatert gjennomgang av noen av hovedresultatene fra disse omfattende undersøkelsene.

Flyfoto over Gausel sett mot nord. De gule pilene markerer hvor bosetningen har ligget i løpet av jernalder, og de røde prikkene markerer undersøkte graver.
Trykk på bildet for større versjon

Førromersk jernalder (500 f.Kr. - 0 f.Kr)
Gausel ligger på en morenerygg av løsmasser som ble avsatt i løpet av den siste istiden. På toppen av høydedraget stikker en liten fjellknaus, Husaberget, opp og markerer det høyeste punktet på Gausel, 89 meter over havet. Fra toppen av høydedraget er det vid utsikt i alle retninger. Funn av steinredskaper av flint og andre bergarter vitner om at mennesker har bodd i området siden steinalder. Jordsmonnet er svært godt for jordbruk, og vegetasjonshistoriske undersøkelser viser at jorden har vært dyrket her siden bronsealder (1800-500 f.Kr.). De eldste sporene etter hus som ble funnet ved undersøkelsene er fra slutten av bronsealder og begynnelsen av jernalder (ca 600-500 f.Kr). På denne tiden har bygningene på gården ligget like vest for Gauselskogen, mellom ca 40 og 60 m.o.h. Det ble funnet spor etter to gårdsenheter fra denne perioden som lå med ca 250 meters avstand. Begge gårdene bestod av tre samtidige bygninger, to bygninger med boligdel og fjøsdel og en bygning som hadde smiefunksjon. Slagg, smieperler og rester etter en esse ble funne i enden av ett av husene på begge gårdene. Alle husene i denne perioden, bortsett fra den ene smien, lå orientert i flukt med terrengets fallretning. Husene er langhus på rundt 15-20 meter og var delt inn i en boligdel for folkene på gården, og en fjøsdel for husdyrene. I motsetning til hva som ofte er påvist ved tidligere jernalderhus, ligger fjøsdelen i den nederste delen av flertallet av husene på Gausel og ikke i den øvre. Spor etter båser og etter steinlagte fordypninger etter dyrenes tråkk og utspading av møkk fra midtgangen som har dannet en "fjøsrenne" i midten av huset, vitner om at denne delen av huset har vært fjøs. I husenes fjøs kan det ha vært båser til ett sted mellom seks og tolv storfe.

Husene har vært bygget i såkalt grindteknikk, med rekker av parvise stolper som har båret taket, og vegger bestående av mindre stolper med leirklint flettverk av vidjer. Inngangene har vært på midten av langveggene til husene, som regel i form av to motstilte innganger. I det ene huset er inngangene på hver side forskjøvet 2 meter i forhold til hverandre, og indikerer kanskje at det har vært en egen inngang for husdyrene inn til fjøsdelen og en inngang for folk til boligdelen av huset. Spor etter forløperen for plogen, arden, ble funnet flere steder innenfor hele området og tyder på at man tidlig også har utnyttet hele området for dyrking av kornsortene rug og bygg.
Samlet husareal for de tre bygningene på de førromerske gårdene har vært omkring 300 m2, og gårdene har hver trolig livnært familier på til sammen 8 - 15 personer og med fjøsplass til kanskje opp mot 12-14 storfe.

Hus 1 fra romertid. Mer dreneringsgrøfter som om slutter husets grunnplan. Foto: Terje Tveit.
Romertid (0 - 400 e.Kr.)
Etter en periode på nærmere 400 år flyttes gården 100 - 150 meter lenger oppover på høydedraget. Fra romersk jernalder lot kun to bygninger seg fremtolke fra sporene, men de store mengder stolpespor i undergrunnen viser at det sannsynligvis har vært flere bygninger her fra denne perioden. Trolig har gårdsenheten fortsatt bestått av tre bygninger, en for kombinert bolig og fjøs, et hus med en mulig ekstra boligdel, kanskje også verkstedsfunksjoner (smie e.l.) samt ytterligere en bygning. I en av romertids bygningene er det en hellelagt midtgang i den øvre delen av huset, men hvorvidt dette har vært fjøsdelen eller ett rom med en annen spesialfunksjon, er vi ikke sikre på. Det er blant annet spor etter ildsteder her, noe som vi vanligvis ikke finner i fjøs. Rydningsrøyser viser at man fortsatt har ryddet jord og dyrket jordene like omkring husene. Ikke langt fra sporene etter romertidsgården ble det påtruffet restene av en stor røys fra samme periode. Røysen hadde opprinnelig vært en rullesteinsrøys på ca 19 meter i diameter, og lå her i 1600 år frem til 1920. Da ble den jevnet med jorden og steinene tatt til låvemur. Ved undersøkelsenes start i 1998 var det ingen spor i overflaten tilbake etter den engang så store gravrøysen. Da matjordslagene ble fjernet fant vi imidlertid rester etter røysens bunnlag. Nederst i det nokså omrotete bunnlaget fant vi en god del brente bein og en del leirkarskår. De brente beina viste seg å være kraniedeler og andre beinfragmenter fra menneske - fra et voksent individ. Keramikken tyder på at graven trolig er fra trehundretallet e. Kr. og dermed samtidig med romertidsgården. Om det har vært en mann eller en kvinne som har vært begravet her vet vi ikke, men etter røysens opprinnelige dimensjoner å dømme var det trolig en betydelig mann eller kvinne som ble gravlagt her, på et punkt med vid utsikt både mot sør, øst og nord. Vedkommende har etter alt å dømme bodd på gårdshusene vi fant spor etter ca 40 meter nord for røysen.

At man etter hvert har flyttet gårdens beliggenhet høyere opp på høydedraget er sannsynligvis på grunn av strategiske hensyn. Fra høydedraget har man bedre utsikt over ferdselsårene på Nord-Jæren og kunne tidligere oppdage en mulig fiende på vei inn Gandsfjorden, og hadde tid til å forberede seg eller flykte til nærmeste bygdeborg. At det har vært ufredstider i jernalder tyder bygdeborgene på toppen av Jåttånuten og på knausen Ulsberget på. De ligger henholdsvis like nord og like sør for gården på Gauselhøydedraget. I denne perioden (romertid 0-400 e.Kr.) har det lenger sør vært en periode med ekspansjon og politiske endringer mot en sterkere individuell makt og større press på ressursene. Kampen om ressursene har hardnet til og eierskap til jord ble viktigere, og det er trekk som tyder på at mange av de samme endringene som foregår lenger sør også har funnet sted i Rogaland.

Folkevandringstid (400 - 550 e. Kr)
På Gausel viser sporene at det skjer en ekspansjon da gården igjen blir flyttet ytterligere oppover på høydedraget fra rundt midten av romertid (ca 250 e.Kr). Her blir gården liggende i omtrent 350 år til begynnelsen av merovingertid (ca 600 e.Kr.). Gården er nå på sitt hittil største med et samlet husareal på nærmere 500 m2. Spor etter gjødsling dukker nå også opp og tyder på en mer intensiv dyrkning av jorden. Gården på Gausel domineres nå av to store langhus på 39-40 meters lengde og 6-7 meters bredde som ligger parallelt, og er sammenbundet med en hellelagt gangvei over tunet mellom bygningene. Byggeskikken endres også nå og husveggene er ikke lenger av leirklint flettverk, men av planker nedsatt i en liggende syllstokk. De øvre delene av husene har nå også fått ytre steinmurer, trolig som isolasjon. Bygningene får også flere innganger som forteller om en endret indre romorganisering. I den øvre delen er det boligrom med store ildsteder, hvor folk har levd og mat blitt tilberedt. I den midtre delen tenker vi oss et åpent rom med eget ildsted og inngang, et hallrom eller festsal hvor høvdingen har utført sine politiske funksjoner og tatt imot og underholdt gjester. De mange og store ildstedene for de to store langhusene tyder på en svært stor husholdning og som gjerne også skulle betjene gjester. Deretter kommer en fjøsdel med plass til 12 - 16 krøtter, og nederst er et mindre boligrom med ildsted og egen inngang. Tolkningen av midtrommet er imidlertid problematisk da sporene her er komplekse, og for den ene av de to parallelle bygningene mangler hele midtpartiet. Det ble gravd vekk når den gamle IVAR vannledningen til Stavanger ble lagt her.
Rester av leirkar, malestein og vevtyngder vitner om aktiviteter knyttet til matlaging og tekstilarbeid i bygningenes boligdeler. I enkelte av ildstedene tilknyttet boligdelen er det også funnet fragmenter av mulige støpefomer, slik at en form for verkstedsaktivitet også kan ha foregått her.

Rekonstruksjonsforslag for hovebygningen(e) på 40 meter fra storgården på Gausel i perioden 250-600 e.Kr.
Trykk på bildet for stor versjon.

I tillegg til de to stor langhusene lå det ved siden av disse et mindre hus, også dette med ytre steinvegger. Funksjon og eksakt størrelse for dette huset vet vi ikke, da store deler også gikk tapt ved anleggelsen av IVAR vannledningen. Kanskje var det en egen fjøsbygning eller verksted. Samlet sett var folkevandringtidsgården på Gausel vesentlig større enn det som er vanlig for perioden. De to store parallelle hovedbygningene må også ha vært imponerende med sin beliggenhet mot toppen av høydedraget, og det må være rimelig å betegne gården som en storgård.

Merovingertid (550 - ca 800 e. Kr.)
Mot slutten av folkevandringstid ser det ut for at bygningene blir noe mindre enn tidligere. Dette er for så vidt i tråd med den generelle utviklingen som vi kan se i det arkeologiske materialet i denne perioden. Igjen flyttes også bosetningen videre oppover på høydedraget. En av de best definert hussporene fra denne tiden viser en smalere og spinklere reisverkskonstruksjon, og vekten av taket hviler her i større grad på plankeveggene som dermed setter kraftigere spor i grunnen. Bygningen er fortsatt funksjonsdelt med fjøsdel og boligdel som begge har egne innganger i hver ende av de krumme langveggene. Vi fant også spor etter bygninger som i utgangspunktet kan være rimelig å tolke som egne uthusbygninger da det ikke er spor etter verken ildsteder eller andre indikasjoner på boligfunksjon eller rominndeling. Mangelen på slike spor kan imidlertid også tyde på et opphøyd gulv i bygningene som gjør at det ikke blir spor etter eksempelvis ildstedene og husets aktiviteter i undergrunnen. I denne tiden varierer bygningenes lengde mellom 21 og 27 meter.

Vikingtidsgården (800 - 1030 e. Kr.)
Spor etter selve gårdshusene fra vikingtid (800-1030) ble ikke funnet, men i tråd med den periodevise flytting av gårdens beliggenhet som har skjedd opp gjennom jernalder, er det nærliggende å tenke seg at gården igjen er flyttet enda lenger opp på høydedraget i begynnelsen av vikingtid. Gården må da ha ligget der hvor den historiske gården på Gausel lå frem til 1930-tallet, rett øst for Husaberget. Eventuelle forhistoriske spor her er fjernet både av den senere bebyggelsen og av tyskernes brakker under krigen. Men om vi ikke har selve bygningene har vi derimot flere av gravene til dem som engang levde på vikingtidsgården på Gausel. Fra tidligere kjenner vi den svært rike, såkalte Gauseldronningens grav. (omtalt i Frà haug ok heiðni nr.4 /1997). Ved undersøkelsene i 1998 ble enda en vikingtids kvinnegrav funnet, og i 1999 ble ytterligere tre båtgraver fra vikingtid funnet. Mange av de øvre beboerne på Gausel i jernalder ligger trolig begravd i det området som i dag er Gauselskogen, hvor det i 1999 ble registrert hele 98 røyser, hvorav mange av disse trolig er gravrøyser. Ingen av disse røysene er imidlertid nærmere undersøkt.

Kvinnegrav
En av de gravene som imidlertid ble undersøkt var den ovenfor nevnte kvinnegraven fra vikingtid. Graven lå i de nedraste restene etter ett av husene fra folkevandringstid og har ikke tidligere vært kjent. Steinene i de sammenraste veggmurene var åpenbart gjenbrukt til en røys over graven 2-300 år etter at bygningen ble forlatt. Det ble her innenfor et område på to kvadratmeter funnet ni glassperler, en kniv, tekstilredskaper i form av et spinnehjul og rester etter et eller to linhekler, pilespiss av jern og en sigd, beltehempe, en rekke store nagler med rester av treverk, spikre, leirkarskår, never, ubestemte jernfragmenter, en del små biter brent bein, og emalje fra hestetenner. Utover ca 3 gram brente bein var det ingen av gjenstandene i graven som bar spor etter å ha vært brent og det var heller ikke mye kull tilstede, slik at det er nærliggende å anse graven for å ha vært ubrent. De brente beinfragmentene lar seg ikke nærmere bestemme, og kan godt være dyrebein fra eksempelvis stekt mat nedlagt i graven eller stamme fra den eldre husfasen. Hestetennene tilsier at det trolig har vært en hest representert i graven, men gravens størrelse kan ikke ha gitt rom for mer en selve hestehodet eller eventuelt at kun selve hestetennene er lagt i graven. Hesten var et viktig og verdifullt dyr ikke bare for gårdsdriften, ikke minst var hesten viktig symboldyr i den norrøne kulten. Sannsynligvis var hesten nest etter menneske, det mest dyrebare offer man kunne gjøre. Den avdødes hest ble trolig ofret ved begravelsesritualet slik at den døde kunne ri standsmessig inn i det hinsidige.

Murrestene til hus 7. Graven ble funnet like foran de to stikkstengene. Foto: Jan Aakvik.

Leirkarskårene er fra minst tre kar, vanligvis blir leirkar i graver tolket til å ha inneholdt mat og drikke til den dødes reise til det hinsidige. Imidlertid opptrer leirkar svært sjeldent i graver fra vikingtid og sannsynligheten for at de derfor egentlig tilhører den eldre bygningsfasen på stedet er overhengende. Hva naglene skriver seg fra er usikkert, kanskje en slags kiste eller deler av en gammel båt gjenbrukt som kiste. Også i Gauseldronningens grav var det klinknagler med trerester, men der var det heller ikke rom nok i graven for en hel båt. En kistetolkning blir dermed mest sannsynlig.

Båtgraver
I de vestre deler av området nord for bergknausen Husaberget ble det funnet hele tre båtgraver fra vikingtid. Den minste av disse var kun bevart som en 5,8 meter langoval fordypning fylt med cirka 70 nagler og rester etter oppløst treverk etter en båt. Denne graven har aldri tidligere vært registrert og ble trolig jevnet med jorden før midten av attenhundretallet. Det var rester etter treverk på naglene og rester etter ull på enkelte av dem, trolig etter tettingen mellom bordgangene. Ut fra lengden på kjølen må båten opprinnelig anslagsvis ha vært mellom 6,5 og 7,5 meter lang (19 - 22 fot). Hva denne ubrente graven ellers har inneholdt utover selve båten kan vi bare gjette oss til.


Båtgrav 3751 til venstre og 3298 til høyre. Foto: R.L.Børsheim

50 meter lenger opp mot Husaberget ble ytterligere tre haugrester avdekket, to av disse viste seg å være rester etter båtgraver, hvorav den ene var overraskende godt bevart. Det har senere vist seg at de to båtgravene her hadde flere innholdsmessige likhetstrekk, og de er begge trolig fra fra samme periode i vikingtid. Det er særlig i vikingtiden båtgravskikken hadde sitt høydepunkt, og over halvparten av alle kjente båtgraver er funnet i Norge. Det er ca 250 sikre båtgraver her i landet, men det reelle tallet om vi tar med alle graver med båtnagler er trolig opp mot dobbelt så mange. Av det totale antall graver fra vikingtid utgjør båtgraver likevel kun mellom 6 og 15 prosent.

Båtgrav 3751
Engang for 1050 år siden, trolig i sommerhalvåret, ble en mann hauglagt mot toppen av den nordvendte delen av Gauselhøydedraget. Hans båt på 9,5 til 10 meters lengde og opp mot 2,5 meters største bredde var i anledning begravelsen dradd trekvart kilometer fra sjøen og opp til gravstedet 71 meter over havet. Båten ble støttet opp med steiner og jord og i midten ble den døde, iført sin fineste stas, lagt i et rektangulært gravrom i båten. Med seg i graven fikk han sin våpenutrustning som markerte hans krigerstatus og rang. På hans høyre side lå hans lange tveeggete sverd og hans skjold, på hans venstre side lå det litt kortere eneggete sverdet sammen med et pilekogger med minst 12 piler. Sammen med pilene kan vi tenke oss at også hans bue har ligget, men en bue av tre har nok raskt gått i oppløsning og ingen rester etter en bue ble funnet. Ved hans venstre fot lå også grovredskapene til den døde i form av en øks, hammer, en stor smedtang, en sigd samt en blåsebelg. Ved blåsebelgen lå for øvrig også to større remspenner med tekstilrester som kanskje har tilhørt et belte e.l. I en bylt eller et skrin ved hans venstre skulder lå hans verktøy til finere arbeid - en liten knipetang, smeltedigler med stativ, en meisel, fil, syl, en krumkniv og en liten kniv, et skjebor, en platesaks m.m. Verktøyet tilsier at den døde både har drevet med smiing, og trearbeid samt smelting av bronse og eventuelt også edelmetaller som sølv og gull for støping og finsmedarbeid. Det kan her nevnes at det gammelnorske ordet smidr betydde både smed og snekker.

Utgraving av sentralområdet til grav 3751med bl.a. de to sverdene avdekket. Foto: Leif Håvard Vikshåland.

Til høyre for den dødes føtter ble hodet til hesten hans lagt ned iført sitt stasbissel med bittringer i bronse og grime med lærremmer pyntet med 85-90 små jernnagler med tinnhode og med mulig beslag med bladgull og sølv. Hesten fikk i tillegg også med seg et simplere bissel i jern, trolig var dette hestens "hverdagsbissel". Ved hestehodet ble ytterligere ett skjold lagt ned, i tillegg ble det et stykke nedenfor gravrommet i midten av båten lagt ned et eldre skjold med en uvanlig skjoldbule av kontinental type. Det fjerde skjoldet ble plassert helt i akterenden av båten som vendte mot sør. I beltet hadde den døde sin kniv som bar preg av å være velbrukt. I baugen av båten lå en del flate beslag og en rekke andre spredte jernfragmenter rundt i graven har ikke latt seg nærmere bestemme. På sverdene er det spor etter deres slirer som har vært av tre og foret med skinn. Både på sverdene og mange av de andre gjenstandene var det rester etter tekstil i korrosjonen som tyder på at den døde kan ha ligget på et teppe eller lignende.
Til slutt har gravrommet med den døde blitt tildekket og over graven og båten oppførte man en større haug av jord og stein. Ifølge senere kilder har haugen vært minst 13 meter i diameter. I løpet av samme periode ble det oppført to andre hauger her, en på hver side og like inntil båtgraven. I den østligste haugen vet vi ingenting om dens innhold, men den vestre haugresten viste seg også å være enda en ubrent mannsgrav i båt. Imidlertid var denne vestre graven mye mer ødelagt enn nabograven. Også her har den døde fått med seg fullt våpenutstyr med to sverd, et tveegget og et enegget, skjold, øks og piler. Han har også fått hesten sin med seg i graven i form av selve hestehodet og med ringer og remspenner som trolig tilhører hestens seletøy/hodelag. I beltet har han hatt sin kniv og en skinnpung med ildstål og ildflint, - datidens fyrtøy. Han har også fått med seg redskaper og utstyr som krumkniv, arbeidskniv, to skiferbryner, garnsøkke i kleberstein og et stort skår av en klebergryte muligvis brukt som garnsøkke. En mengde jernfragmenter med trerester, derav mange flate, kan være rester etter skrin/kistebeslag eller lignende, men dette kan ikke sikkert bestemmes. Mange av gjenstandene har rester etter treverk og tekstil. Det var også tydelige rester etter oppløst treverk etter båten i jordmassene. Gravresten var imidlertid så forstyrret at noen konklusjoner på bakgrunn av sakenes plassering i graven ikke kunne trekkes. Av gravresten og tidligere opplysninger går det frem at også over denne graven må haugen trolig ha vært en 12-13 meter i tverrmål.

Ettersom tiden gikk og båtene, de dødes kropper og hestehodene sakte gikk i oppløsning har tyngden av haugene gradvis presset sammen gravenes innhold. I nesten nøyaktig tusen år fikk haugene ligge i fred, før lokale bønder i 1860 bestemte seg for å fjerne dem. I den østre haugen fant de ingenting, og i den midterste fant de kun en rustet jernøks som ble kastet. Hadde de gått kun noen få centimetre dypere ned hadde de også fjernet selve den sammenpressede graven og den ville vært tapt for alltid. Trolig var det de mange større stein som lå nederst i graven som stoppet dem, og som reddet graven fra total ødeleggelse. I den vestre haugen traff man på et kammer på ca to meters lengde, dekket av flere steinheller. I dette kammeret fant man kun et hestekranium. Det ser også her ut til at man tilfeldigvis har unngått å finne selve gravinnholdet da man ikke har gått helt til bunns i haugen. Imidlertid har forstyrrelsene av denne graven likevel vært omfattende, og en større del av bunnlaget var fjernet enn hva tilfellet var for nabograven. At ødeleggelsen av haugene ikke ble gjort til bunns kan man trolig også takke de svært tykke matjordslagene for, som er stedvis opp til 1,5 meter tykke. To bautasteiner som stod like nord for haugene møtte også trolig sitt endelikt på denne tiden og ble ødelagt og fjernet.
Etter 1860 var det ikke noen synlige spor etter de tre store gravhaugene tilbake. Anleggelsen av et vannrør kom senere til å gå rett gjennom restene av den østligste graven, og ødelegge de siste rester av denne. En smal dreneringsgrøft skar seg også gjennom den midterste haugen, men heldigvis kun i utkanten. Utrolig nok overlevde gravrestene de neste 150 årene med pløying og dyrking i området før de ble gjenfunnet og fagmessig utgravd ved museets undersøkelser i 1999.

Disse to båtgravenes innhold vitner om at dette er graver for to av sin tids ledende menn, som ble begravet i tråd med de skikker og gjenstander som deres sosiale posisjon krevde. Særlig den midterste graven vitner om makt og høy status med sine to sverd, fire skjold, to økser, 27-30 fots båt, hest med både stasbissel og hverdagsbissel, og ikke minst fullt smedutstyr. Det er flere trekk i graven som bærer preg av innflytelse sørfra, fra kontinental gravskikk. Både sverdpar, skjoldbulen av kontinental type, sammen med hestehodet utstyrt med bissel med bronseringer og grime med pyntenagler og selve våpenkombinasjonen er trekk som vi også finner i rike graver på kontinentet. For norske forhold er både antall våpen og antall av øvrige gjenstander, ikke minst smedutstyret sjeldent både hver for seg og ikke minst sammen i en båtgrav. Det vitner om en gravleggelse i tråd med det som sømmet seg for en mann av høy rang. Sammen med den svært rike og samtidige Gauseldronningens grav 180 meter lenger øst vitner disse vikingtidsgravene om at det var mektige folk med vidtrekkende kontakter ut over landets grenser som holdt hus på Gausel i vikingtid.

Oppsummering
Samlet sett ser det ut for at jernaldergården på Gausel ekspanderer i løpet av siste halvdel av romertid og blir en storgård med markant beliggenhet på nordsiden av Gauselhøydedraget. Her ligger den i rundt 400 år før bygningene flyttes enda høyere opp mot Husaberget. Skal vi dømme etter gravene som er funnet på Gausel er gården fortsatt en mektig storgård i vikingtid. Trolig har gården på Gausel vært en av de helt sentrale gårdene i dette området i yngre jernalder, ikke minst i vikingtid. En gård hvor en av datidens ledende ætter holdt til, en ætt med vide kontakter og som var delaktig i organisering av vikingferder til Irland og kanskje også etableringen av det norske riket i Dublin. En ætt som hadde økonomi og status nok til å hauglegge sine døde med sin hest, båt og ellers alt det utstyr som var påkrevd etter deres stand og stilling i levende live.
Ved de arkeologiske undersøkelsene ble sporene etter jernalderens gårder og mennesker på Gausel dokumentert for ettertiden, før den nye tid og nye boliger fjernet disse sporene etter fortiden for alltid.

<tilbake