Utgravningene på Gausel i Stavanger
- Gauseldronningens grav gjenfunnet
Av Heidi Tangen Eriksen

Områdene rundt den såkalte Gauseldronningens grav sør for Stavanger ble i sommer undersøkt. Målet var å avdekke de forhistoriske bosetningssporene og eventuelle graver i området. Det ble funnet mye mer enn forventet og det ble vist at store arkeologiske verdier kan ligge bevart i et område som har blitt intensivt dyrket i over 100 år.

I forbindelse med utarbeidelse av reguleringsplan for utbyggingsområdet Gauselbakken ca 9 km sør for Stavanger, ble det i 1995 foretatt forundersøkelser i form av sjakter gjennom dyrket mark i dette området. Det ble funnet flere interessante ildsteder og mulige stolpehull i undergrunnen. Disse ble datert til bronsealder og romertid (1700 f.Kr. - 200 e.Kr.). Funnene førte til at Arkeologisk museum i Stavanger måtte foreta utgravninger av fire felt på til sammen ca 11,5 mål i åkrene sør og øst for Husaberget. Terrenget skråner her mot sørøst og øst og består av fruktbar dyrket mark avgrenset av steingjerder, trerekker og småveier.

Om en ser bort fra forundersøkelsen er det tidligere ikke foretatt arkeologiske utgravninger i området. Likevel var det kjent at det var store muligheter for å finne spor av forhistorisk aktivitet her. Det er synlig gravhauger, rydningsrøyser, åkerterrasser og tufter i Gauselskogen øst for Gauselbakken, og på toppen av Husaberget ligger det rester av en gravrøys. Dessuten registrerte konservator Helliesen i 1901 flere mulige gravhauger i åkeren mellom Husaberget og Gauselskogen.

Et av målene med utgravningen var å gjenfinne Gauseldronningens grav. Til slutt ble graven funnet, men ikke i denne røysen. Foto: Heidi Tangen Eriksen.

Det mest spennende som er funnet i området er den såkalte Gauseldronningens grav. Denne vikingtidsgraven ble oppdaget av bonden Samuel Gausel i 1883. Gravkammeret viste seg å inneholde bl.a. smykker og beslag av en slik kvalitet at funnet er blitt regnet som et av de fineste og mest fornemme kvinnegravfunn vi kjenner i Norge.

Målet for årets undersøkelser var å avdekke mer helhetlige spor etter forhistorisk aktivitet i undergrunnen. Dette gjorde vi ved å fjerne åkerjorden med maskin i store flater. Deretter målte vi inn sporene med elektronisk innmålingsutstyr, tolket og dokumenterte. Vi tok også makrofossilprøver for å finne ut hva som ble dyrket og trekullprøver til datering.

Det viste seg at det var enormt mange flere spor etter fortida i området enn det som hadde blitt antatt ut fra forundersøkelsen. Derfor ble tidsrammen for undersøkelsene betydelig utvidet og mannskapet ble øket. Vi kan kategorisere fornminnene som ble funnet i tre kategorier: Dyrkningspor, graver og bosetningsspor. Sistnevnte omtales i en annen artikkel i dette nummer.

Dyrkningsspor

En årsak til at undersøkelsene ble så tidkrevende var at det i enkelte områder viste seg å være over en meter tykke åkerlag. Ved å lage profilgrøfter gjennom disse åkerlagene fant vi ut at de måtte være et resultat av tidligere dyrkning. I profilene kom det frem flere forskjellige lag og rydningsrøyser som representerte forskjellige dyrkningsfaser. De tykke åkerlagene viste seg å være bevarte åkerreiner på naturlige terrasser i det skrånende terrenget. Åkerreiner blir til fordi den fortidige dyrkningsmetoden i et slikt skrånende terreng fører til en stadig sterkere terrassering av åkerjorden. Ved erosjon og pløying hoper jorden seg opp i den nederste ytterkant av åkeren. Parallelt med dette blir sten kastet utfor kanten av terrassen. Vi fant rester av fem slike åkerterrasser, hvorav tre med utkastområder for stein på nedsiden (i de mest skrånende terrengene). Vi fant også flere tydelige rydningsrøyser i kanten av åkerreinene. Under åkerreinene kan det også se ut som om vi har et enda eldre dyrkningslag. Dette kan vi finne ut mer om etter at makrofossil- og trekullprøver er analysert.

I tillegg til åkerreiner fant vi spor etter bruk av ard i undergrunnen i store deler av området. Arden er forgjengeren til plogen og hadde ikke veltefjøl. Enkelte ardspor krysset over husområdene mens andre så ut til å vike rundt dem. Derfor er det trolig at det har vært dyrket med ard både samtidig med og etter bosetningen innenfor området.

Graver

Allerede tredje dagen i felt fant vi en struktur i undergrunnen som virket svært spennende; et område på 2,5 m i diameter med mørk kullholdig masse og stein ytterst og grålig silt i midten. Ved opprensking av dette fant vi først en jernnagle og deretter noe som så ut til å være en jernøks. Disse funnene bekreftet muligheten for at dette kunne være rester av en grav. Videre utgravning frembragte to ravperler, en bergartsperle og flere klumper med jern. Jernet ble røntgenfotografert og det viste seg å være en beltespenne, en kniv og en pålestav (øks med skaftet festet i rett linje bakpå øksen). Disse gjenstandene tyder på at dette er en mannsgrav fra merovingertid/vikingtid. Dette var svært overraskende da det ikke tidligere har vært registrert noen graver i akkurat denne delen av området. Selve gravkonstruksjonen var ganske spesiell. En del større stein hadde blitt fjernet av maskinen over graven. Dette kan ha vært rester av en røys. Under denne ser det ut til å ha vært gravet en grop. I den østlige delen av denne lå gravgavene. I den vestlige delen lå det masse stein i et lag med svært mye trekull. Disse steinene virket intensjonelt lagt omkring en nesten bolleformet fordypning fylt med lysgrå silt. I bunnen av den indre fordypningen fant vi et sjikt med knallrød fet masse som kunne minne om oker. I det lysgrå siltlaget lå det en stor gråhvit stein. I profilene kunne vi se hvor skarpe fargeskillene var mellom det lysgrå siltlaget, den knallrøde fete massen og den nesten sorte kullholdige massen ytterst. Det er nærliggende å tro at disse sterke fargeskiftene hadde betydning under gravleggelsen. Dessuten må det ha brent kraftig omkring stenene, men vi fant ikke noen brente ben. Vi vil derfor ikke kalle dette en branngrav. Kanskje stammer alt kullet fra seremonien tilknyttet gravleggelsen uten at liket ble brent. Det lysgrå siltlaget kan også stamme fra seremonien, men det finnes også andre tolkninger. Enkelte ganger kan hull etter stener fylles med veldig fint materiale, slik som silt. Kanskje er den bolleformede forsenkningen spor etter en stor stein som har blitt fjernet, kanskje en bautastein?

Konserveringsavdelingen arbeider med å ta inn gjenstandsfunnene fra mannsgraven som ble funnet under utgravningene. Foto: Heidi Tangen Eriksen.

Vi fant flere steinrøyser i åkerjorden i hele undersøkelsesområdet. Stort sett ble disse tolket som rydningsrøyser på grunn av beliggenhet, fasong o.l. En røys skilte seg derimot ut fra de andre. Den lå under den kraftigste åkerreinen, på en naturlig terrasse. Den var nesten sirkulær og ca 3 m i diameter i overflaten. Ved fjerning av topplaget med stein viste det seg at dette trolig besto av steiner som var forstyrret av plogen i nyere tid. (En "skalk" av røysa hadde blitt spredd utover så den så større ut enn det den egentlig var.) Under dette laget kom det til syne en svært regelmessig røys, 2 m i diameter, med nesten jevnstore steiner. Ved utgravning av denne kom det straks fram en god del kraftig og grov keramikk som så ut til å stamme fra samme kar. Vi hadde trolig med en gravrøys å gjøre. Dette ble bekreftet da vi fant en tydelig fotgrøft omkring hele røysa. I bunnen fant vi to høyreiste steiner som helt klart ikke var naturlig plassert. Trolig er dette en branngrav fra eldre jernalder og sannsynligvis stammer keramikkbitene fra et kar som har vært brukt til gravleggelsen. Vi fant ikke noe beinrester, men trolig ville ikke benmaterialet blitt bevart selv om det hadde blitt brent. Bevaringsforholdene for bein ser ut til å være svært dårlige i området siden vi ikke fant noe ben i åkerjorden heller.

Under undersøkelsen ønsket vi å gjenfinne Gauseldronningens grav. Flere røyser i området hvor denne skulle ha blitt funnet, ble undersøkt med tanke på at det kunne være her Gauseldronningen ble begravet. Flere ganger trodde vi at vi hadde funnet den, men ble skuffet. Helt på slutten av prosjektet skulle vi rense bort et jordlag med en del nyere tids keramikk. Til vår store overraskelse kom det under dette laget til syne store steiner som dannet en rektangulær form. Nå hadde vi sannsynligvis gjenfunnet Gauseldronningens grav. Alt stemte med Samuel Gausels beskrivelse: Den var "3 Alen lang" (1,8 m), "vendte sig … fra Syd mot Nord", lå nedgravd i undergrunnen og besto av et steinsatt kammer (Bakka, 1993). Når vi gravet ut det 0,37 m dype nedgravde kammeret ble dette bekreftet ved at vi fant nagler, et bronsekjede, og rester av beslag. Kanskje også en bit av et bissel og et fragment av et bronsekar. Vi fant også en god del olivengrønne glasskår som Samuel Gausel trolig har tolket som moderne. Disse var i svært god stand, og det viser seg nå at de sannsynligvis stammer fra minst to glassbeger og en glassbolle. Disse er trolig av en type som ble laget i overgangen mellom merovingertid og vikingtid. Steinene fra kammeret ble nummerert og tatt med inn til museet hvor det skal vurderes om graven skal rekonstrueres (les mer om denne graven i en annen artikkel i dette nummeret).

Årets omfattende funn på Gausel kan vise seg å være et viktig bidrag til kunnskap om både dyrkning, bosetning og gravskikk i jernalderen. Det ble også vist hvor mye som fortsatt kan ligge bevart under dagens dyrka mark selv om ingenting er synlig på overflaten.

Litteratur
Bakka, Egil 1993: Gauselfunnet og bakgrunnen for det. Arkeologiske skrifter, Historisk museum, UIB No. 7-1993.
Løken,Trond 1995: Landa — Fortidslandsbyen på Forsand. Frá haug ok heiðni nr.1 1995.
Petersen, Jan 1933: Gamle gårdsanlegg i Rogaland. Fra forhistorisk tid og middelalder. Institutt for sammenlignende kulturforskning, Serie B: Skrifter XXIII, Oslo.